Fornøyde tindekvinder på toppen av Storen. For en dag, for et vær og for en utsikt!
En fantastisk junidag står vi på toppen av Store Skagastølstind. Fjellet vest i Jotunheimen, også kalt Storen, ruver 2406 moh og er det tredje høyeste i Norge. Sola skinner og vi er i lykkerus. Sammen har vi, Birgitte, Hilde Maria og Lillian, nådd et etterlengtet mål.
Tekst og foto: Birgitte Fondevik, Hilde Maria Nicolaisen og Lillian Sætre
Første kvinne på Store Skagastølstind
Store Skagastølstind, dette mektige fjellet i Hurrungane, ble for første gang besteget av en kvinne i 1894. Therese Bertheau, “lærerinde og tindebestigerske” er kjent for å ha besteget Storen, og var en av våre fremste norske klatrere på slutten av 1800-tallet. Det sies at hun hadde 40 bestigninger på 30 ruter i Jotunheimen allerede i år 1900. Therese tok den høyeste utdanning som var mulig for en kvinne på denne tida og språkkunnskapene hennes var suverene å ha i sekken når hun reiste til Jotunheimen og møtte klatrere fra alle land. Therese Bertheau er et forbilde for Tindekvindene på Sunnmøre. Hun banet veien for kvinner i fjellet, og det i en tid da kvinner ble “ansett for å være noen svakelige, skjøre skapninger med en utilstrekkelig fysikk og et sinn som ikke tålte møter med luftige topper og bratte fjellvegger”, skriver Arne Larsen i boka Pionerer. Hjemme hos Hilde Maria henger et postkort med bilde av Therese Bertheau iført kjole og hatt, på en smal fjellhylle på vei til Store Skagastølstind. På baksiden av kortet har kjæresten til Hilde Maria skrevet: «Slik besteg kvinnene på 1800-tallet fjellene. Tar du utfordringen?»
I Therese Bertheau sine fotspor
Med kjole i sekken og i en fullpakket bil setter vi kursen mot Jotunheimen. Det er meldt strålende vær på Store Skagastølstind, og det er bare å hive seg rundt. Vi er klare for fjelleventyr, og vet at dette kan være muligheten vi får til å bestige Storen i sommer. Lillian har vært på Storen en gang tidligere, da gikk hun Skagastølsryggen. Hun gleder seg til ny tur og ny rute. Birgitte og Hilde Maria er spente. Storen har vært et etterlengtet mål lenge. Det er en lang og krevende tur: 20 kilometer tur-retur, 1500 høydemeter stigning og kryssing av bre og snøfelt. De siste hundre meterne er det klatring. I sekkene har vi pakket med oss isøks, stegjern, tau, klatreutstyr, førstehjelpsutstyr, godt med mat og nødvendige klær.
I Sogndal stopper vi for en gjennomgang av utstyr og rutevalg. Hilde Maria har fått med en kjentmann, Ole Karsten Birkeland, rektor på Sogndal Folkehøgskule. Han er en habil klatrer og har vært på Storen flere ganger før. Det finnes mange ruter opp til Store Skagastølstind. Alle krever klatring, men har ulik vanskelighetsgrad. Vi vil gå i Therese Bertheaus fotspor og velger å gå via den smale fjellhylla, som kalles for Galleriet, og videre opp Heftyes renne. Denne ruta gikk Bertheau sammen med Slingsby på sin andre tur til Storen. Slingsby var første mann på Storen i 1876. Sommeren 1900 står de der sammen.
Turtagrø
Vi ankommer Turtagrø hotell når solen er i ferd med å forsvinne bak fjellene. Vi har med telt. Lillian viser vei til Ringsdalen. Kveldssola varmer fortsatt når vi slår leir i ubeskrivelig vakre omgivelser. Innerst i dalen ruver Store Ringstind, et fantastisk skue. Det blir fort kaldt når sola går ned, vi kryper ned i soveposene, spente på morgendagen.
Klokka sju neste morgen møter vi Ole Karsten ved Turtagrø hotell. Det er et historisk sus over dette hotellet som har vært besøkt av fjellklatrere siden 1870-tallet. Bildene på veggene og fjellbiblioteket vitner om at Jotunheimen er ettertraktet og et mål for mange klatrere, også utenfor landets grenser. Det er flere enn oss som er oppe tidlig. Vi studerer de andre fjellfolka, og lurer på hvor de skal. Skal de klatre Storen slik som oss? Vi er forberedt på at det kan oppstå kø på klatrerutene i fjellet, og at vi må passe oss for steinsprang.
På vei mot Storen
Første etappe er å følge fin sti langs elva innover Skagastølsdalen og krysse Skagastølsbreen. Etter breen kommer vi opp til Skagastølsbu, ofte kalt Hytta på Bandet, fjellryggen mellom Storen og Dyrhaugstinden. Ole Karsten forteller at guidene beregner tre timer på denne etappen. Bruker du lengre tid, er du ikke i god nok form til å få å være med videre til toppen og må snu. Vi har troa på at det går bra. Skagastølsdalen er frodig og vakker, verdt turen i seg selv. Været er på vår side. Det er sol fra blå himmel, og det er meldt varmere utover dagen. Vi nyter stillheten og den kjølige morgenlufta. Er det mulig å være så heldige! Alt fokus er rettet mot fjelleventyret som venter oss. Vi er fullt og helt til stede, fryder oss over de mektige omgivelsene og kvinnefellesskapet. Små og store bekymringer i livene våre tar vi pause fra.
Etter om lag halvannen time passerer vi Tindeklubbhytta, og er litt nysgjerrige på denne hytta som er forbeholdt medlemmer i Norsk Tindeklub. Ryktene forteller om dresskledde menn og konjakkglass. Historien forteller at Therese Bertheau fikk innpass i denne eksklusive klubben som på den tiden kun bestod av utvalgte menn. Therese ble innbydd medlem i 1909, men Norsk Tindeklub åpnet ikke for ordinært kvinnelig medlemskap før i 1978. Bertheau var respektert og annerkjent i klatremiljøet (Sigri Sandberg, 2018). Fra Tindeklubbhytta er stien mer kronglete og går over i ur. Vi krysser Skagastølsbreen, som heldigvis er grei å gå på og vi når Skagastølsbu, hytta på Bandet. Vi er innenfor tida. Steinhytta ble bygget i 1894 og har ofte fungert som nødbu for klatrere. Utsikten er storslagen mot den grønne Midtmaradalen.
Vakre, alpine og farlige fjell
Storen ser mektig ut her vi står ved foten av fjellet. Spenningen øker. Nå skal vi til på den mer krevende delen av turen. Vi tar frem isøksene når vi kommer til det første snøfeltet. Snøen er fortsatt hard etter en kald natt. Det er bratt. Hilde Maria tar på seg stegjerna og informerer oss andre om at en kjent klatrer omkom her. Han hadde ikke på seg stegjern og mistet fotfeste på snøen. Hun har lest ulykkesrapporter fra Storen. Dette er vakre, men alpine og farlige fjell, som dessverre har tatt noen liv. Trist og skremmende lesing, og samtidig nyttig. Sikkerheten er i høysetet og vi andre tar også på oss stegjern. Det er ikke rom for å gjøre feil. Vi står midt i fjellmassivet og har kommet til det glatte fjellpartiet, som kalles svaene Lillian har studert turbeskrivelsene nøye og minner oss på at vi skal holde til venstre. Vi må ikke gå for langt til høgre. Men hva er for langt til høgre? Det så veldig enkelt ut på kartet, men når vi står her, er forholdene store og det er slett ikke så enkelt. Vi følger noen varder som fører oss på feil spor og havner for langt til høyre. Flere har tydeligvis gått feil her. Klyvingen går over til klatring. Vi må fram med tau og sikre oss de siste tjue metrene opp svaet.
Vi tar nå sikte på det som kalles for Hjørnet. Vi runder Hjørnet og kommer på baksida av fjellet. Ååå, så luftig! Fjellene her er enda høyere og mektigere enn det vi er vant med på Sunnmøre. Vi ser bort på Galleriet, ei smal fjellhylle vi skal gå over. Vi kjenner igjen stedet. Det er her Therese Bertheau er avbildet i kjole og hatt med en taustump rundt livet. Bertheau skal i et intervju med damebladet Urd ha sagt at hun ikke tenkte særlig mye på farene i fjellet og muligheten for å forulykke, men skal ha tilføyd: “Men jeg vilde gjerne dø i Nærheden av Fjeldene, saa jeg kunde se dem” (Sigri Sandberg, 2018). Vi er takknemlige for å ha hjelmer, gode klatreseler og godt med sikringsutstyr, og takknemlige for at Ole Karsten hadde lyst og tid til å bli med oss. Ole Karsten går først over den smale fjellhylla. Han setter mellomforankringer og Hilde Maria sikrer ham. Så følger vi på, én etter én over Galleriet. Navnet er passende. Dette er virkelig et galleri, et visningsrom for de ville og vakre fjellene i Hurrungane.
Nå begynner selve klatringen, og vi gjør oss klare for Heftyes renne, ruta vi har valgt. Det er ingen kø. Vi har fjellet for oss selv, vi er her tydeligvis på rett dag. Renna vi skal inn i, er trang, og den begynner litt oppe i fjellveggen. Opptaket er beryktet. Ole Karsten spør om Hilde Maria vil klatre først, men hun lar han lede an. Han vet vi liker å klare oss selv. Ole Karsten klatrer sikkert og raskt, lager standplass og vi klatrer etter. Birgitte som er sistemann i taulaget, må vente på tur og hører de andre streve. Det er tydeligvis vanskelig å komme seg opp og inn i renna. Klatringen tar tid. Birgitte sitter alene igjen på ei lita fjellhylle, og har god tid til å tenke. Hun er den i følget som har minst klatreerfaring. Tenk om hun ikke klarer komme opp i renna? Klatringen er ikke gradert vanskeligere enn 4, men det er ikke helt det samme å klatre med fjellsko og tung sekk. Det braker i fjellet. Trolig stein eller snø i isen som raser. Langt der nede ser hun de store sprekkene i Slingsbybreen. Det er som å se ned i avgrunnen, og for første gang i sitt fjelliv tenker hun: “Hva i huleste gjør jeg egentlig her?” Men, det er fort glemt. Med god sikring fra Lillian og drahjelp fra de andre klarer også Birgitte å komme seg opp Heftyes renne.
Tindekvinnene på toppen
Klatringen videre er enkel, og snart står vi på toppen. Vi klarte det! Dette har vi ventet lenge på og snakket mye om. Endelig står vi her, på Storen, sammen. En ubeskrivelig følelse! Det er flott å kunne dele opplevelsen med hverandre. Fra toppen ser vi ned til Turtagrø og alle de 2000 meter høye toppene i Jotunheimen. For å hedre Therese Bertheau og markere det feminine, tar vi på oss kjolene, knipser noen bilder før vi får på oss tørre og varme klær. Det er på tide å tenke på returen. Halve turen gjenstår.
Heldigvis går det raskere ned. Returen består av en luftig rappell på 60 meter ned til Hjørnet og en rappell over svaene. Å fire seg ned fjellveggen i tau er effektivt, men også spennende. Hilde Maria gransker rappellfestene vi skal tre tauet gjennom. Det har skjedd ulykker ved at rappellfester ryker i høyfjellet, og hun vil føle seg hundre prosent trygg. Det er mye trafikk på denne ruta ned fra Storen. Guidene på Turtagrø har byttet ut et gammelt rappellfeste med en tykk kjetting. Den føles trygg. Når man stoler på utstyret, er det en fantastisk følelse å slippe seg utfor fjellveggen. Vi finner rappellfestet på svaet, kommer oss trygt ned på Bandet igjen og slapper mer av. Nå gjenstår et parti med snø, og så en fin sti ned den grønne Skagastølsdalen tilbake til Turtagrø hotell. Dalen føles lenger nedover enn oppover. Føttene har fått kjørt seg godt etter 14 timer på tur, og det er en befriende følelse å få av seg de stive fjellskoene.
Det er luksus å komme til dekket bord og nydelig middag på Turtagrø. Vi får oss en varm og god dusj i hotellets Sveitservilla før vi kjører tilbake til teltplassen vår i Ringsdalen, kryper ned i soveposene i teltet og sovner med et smil om munnen. Drømmen om Storen er blitt virkelighet. Takk til Therese Bertheau som inspirerte oss!
